Jeg kjenner at jeg blir både lei meg og sint når jeg hører om mennesker som må bruke den lille energien de har for å bli forstått. Hvorfor blir ikke de som er utbrent, utmattet eller som noen sier møtt veggen, trodd på eller forstått av de rundt seg?  Hvorfor blir de behandlet annerledes enn de som er fysisk syke på jobb? 

Tror virkelig arbeidsgiver og til og med noen fastleger at de er late og ikke gidder å jobbe?  Det er en påkjenning i seg selv og ikke ha energi til det livet de har levd tidligere, og i tillegg ikke bli forstått av arbeidsgiver og fastlege gjør det ikke noe bedre. Hvorfor er det slik at de som er utmattet ikke føler seg forstått? Jeg tenker at det handler mye om mangel på kunnskap og at de selv aldri har vært i nærheten av å kjenne at de er helt tomme for energi, og tom er overhodet ikke det samme som å være sliten etter en dag på jobb. 

Etter at jeg skrev boken “Når kroppen sier stopp” har jeg fått mange tilbakemeldinger fra andre mennesker som selv har vært i hamsterhjulet, som også har målt sin verdi i å prestere og strukket sine grenser lengre enn lengst, som har hatt et tomt vannglass alt for lenge, helt til kroppen ikke orker mer og sier stopp. De er så utmattet at de ikke klarer å leve et “normalt” liv. Og bare det å ikke være innenfor rammen “normalt” er i seg selv veldig vanskelig å akseptere. Det handler  ikke om at du ikke vil jobbe, for det er ikke noe mer du ønsker. Det er jo det som er normalt og vi vil vel alle være innenfor det  vi kaller “normale”.  Alt handler om at du ikke har energi til mer enn deg selv og kanskje det mest nødvendige,  du trenger tid på fylle vannglasset igjen.

Jeg hadde en samtale her om dagen der det å fylle vannglasset ble utrolig godt beskrevet. I utgangspunktet har vi et fullt vannglass, men så renner det ut dråpe etter dråpe fordi du lever 

et liv som ikke er bra for deg, du lever med stress, plikter og gjøremål, du er rett og slett i hamsterhjulet.. Og kanskje du måler din verdi i å prestere, du må gjøre alt dette for å føle at du er god nok, for da sier alle at du er flink, du tror at det er dette alle forventer av deg. Har du levd slik over lang tid blir vannglasset tilslutt tomt. Vannglasset har ofte vært tomt lenge før du klarer å fylle på det igjen, dråpe for dråpe. Når du har klart å fylle glasset nesten halvt så føler du at du  begynner å føle at du har litt energi. “Yess nå føler jeg meg bra, endelig har jeg energi til å gjøre noe igjen, kanskje jeg kan begynne å jobbe litt igjen”.  Du begynner å jobbe noen timer, kanskje noen dager i uka, men så skjer det igjen, det går rett og slett ikke du går tom atter en gang.

Det som skjer da er at du ikke har fått fylt opp vannglasset helt, du har rett og slett gått så lenge med tomt glass at når glasset er fylt med bare noen få milliliter  så føler du at det er mer energi enn det egentlig er, du må rett og slett fylle det helt opp før du skal bruke energi på jobb. Det er så viktig at du har energi til selve livet og ikke bruker det opp på andre ting. 

I denne samtalen ble det å være utmattet sammenlignet med en Tesla. Den ser fin ut når du ser på den, men du vet ikke hvor mye strøm det er på den, hvor langt den vil gå, og gir du på litt ekstra så vet du ikke når den plutselig går tom. Det er ingen som ser utmattelsen på utsiden, det er ingen som vet hvor tomt batteriet er når de ser på deg. Du kjenner det selv for det er din kropp som er motoren og har du gitt litt ekstra så vet du ikke alltid når det begynte å bli tomt før det faktisk er tomt. 

Dette var min lille frustrasjon i dag, så håper jeg at denne frustrasjonen kan gjøre at noen forstår det å være utmattet bedre. 

Har du lyst til å lese mer om eller kjøpe boka mi finner du den her